Aldri mer nattevakter?

Nå har jeg sommerferie, har sagt opp nattevaktstillingen på sykehjemmet. Fra høsten blir det nye utfordringer og gleder med skoleklare barn. Jeg gikk inn på min gamle blogg og leste litt av det jeg har skrevet. Der kom jeg over en tekst der jeg skriver om en nattevakt. Det er vakkert og sterkt, slitsomt og fredlig å jobbe med eldre. Så mange mennesker som bor i mitt hjerte.

så gammel -så ung, engang

Nå er klokken 05.15 og en nattevakt går mot slutten. Jeg er trøtt. Når klokkene ringer skjærer det i ørene. Lyden er så høy. Noen må på do, skifte bleie eller trenger litt selskap etter å ha ligget våken mange timer. Jeg kommer, smiler, skifter, vasker, prater. En skrukkete gammel dame, eller en mann. Myk hud. Varme hender. Forbausende sterke armer. Hun har nok arbeidet mye. lot ikke dagene gå fra seg. 5 barn, mykt fang. Likte å danse. -Men nå ligger jeg bare her. Stille, og lytter, lytter til alle minnene. Det er så stille her. Hvor er jeg? lever mamma? er jeg 92 år? allerede? å ja. Så gammel. Jeg har hatt et godt liv. Mannen min var snill. Vi hadde ikke råd til materialer så han dro ut i skauen. Han slepte med seg tre etter tre og bygde huset vårt. Ja han var snill. Jeg er ensom nå. Barna mine har ikke tid. Nei, de har jo sitt. Noen ganger ringer sønnen. Jeg liker å se "skal vi danse", musikken er fin. Det kribler i magen, og i bena. Det er for sent å danse nå. Jeg ligger jo bare her. Er det dagen? Snart middag? Å, er det natta. kl. 03. Så sent. Jeg får ikke sove. Jeg sov jo i hele går. Jeg har sovet i tre døgn, tror jeg. Men jeg er jo gammel nå. over 70, nei 92 er det. Hold meg litt i hånda da. Så kanskje jeg sovner. Myke hender. Myke rynker. vakre spor av lange dager, latter, gråt, lengsel og godhet. Blanke øyne. Så mye å minnes, men så lite å huske.